jævla alt

Wow. Over 2 måneder siden jeg logget inn på blogg.no sist. Mye har skjedd siden da, masse dritt og masse bra, men i skrivende øyeblikk vil jeg tørre å påstå at jeg har det bra.

Har dere noen gang prøvd å bare tenke over livet? Sånn hele livet, liksom. Jeg aner ikke hva jeg vil bli, jeg aner ikke hva jeg vil. Hva i alle dager skal det bli av meg? Jeg er ikke flink til noe, jeg interesserer meg ikke for noe, jeg legger ikke sjelen min i noe. Jeg er bare meg, og bare meg er sjeldent bra nok. Bare meg vil helst ligge inne under dyna, se på sesong etter sesong av gode serier og spise. Bare meg vet at det ikke går, man kommer ikke noen vei i livet ved å bare være. Jeg kan ikke bare være meg, jeg må jobbe med meg selv, gi, ta.



Jeg forstår ikke hvorfor folk sier at man bare skal være seg selv fullt ut, gjøre akkurat det man vil. Det går ikke. Det går faktisk ikke. Man kan ikke leve i nuet. Livet er ikke sånn, ingenting er gratis. Man må jobbe hele tiden. Man må jobbe for å beholde mennesker i livet sitt, man må jobbe for å beholde gode karakterer, man må jobbe for å være fornøyd. Være lykkelig. Hva er lykkelig? Unnskyld meg, men hva faen vil det si å være lykkelig? Hva er definisjonen på lykkelig? Jeg er glad i å bruke ordet, jeg er glad i å både si og skrive "jeg er lykkelig" - men er jeg det? Hva vet vel jeg?



Jeg er bare så ufattelig lei. Lei av at alt skal fremstå som enkelt. Ingenting er enkelt. Det ligger et visst press bak alt man gjør. Hvilke ord man sier, hvilke klær man har på seg, hvilken sminke man bruker, listen er endeløs. Og ikke minst: det handler ikke bare om hvilke klær man har på seg eller hvilken sminke man bruker - det handler til og med også om HVORDAN man bruker disse forbanna klæra og HVORDAN man smører dette faenskapet ut i ansiktet. Ingenting er jo bra nok. Det vil alltid sitte noen å være misfornøyd, det vil alltid være noen som sitter og ler. Jeg blir gal.



Jeg blir skremt, rett og slett skremt. Ungdom nå for tiden, inkludert meg, vi tenker så negativt. Det er flaut. Vi er så late. Mer flaut. Jeg bør kanskje ikke dra alle under en kam, men seriøst. Om 20 år - hvem i alle dager skal ta alle drittjobbene? Vil nåtidens generasjon i det heletatt gidde? Denne tanken opptar meg gang på gang på gang. Jeg blir skremt, redd og oppgitt over tankegangen vår. Vi er så altfor forventningsfulle. Vi tåler ikke en dritt. Jeg blir skremt av mine egne reaksjoner. Jeg tåler ikke å få et "nei" slengt i trynet. Kommer det til å skje en endring? Hvordan i alle dager skal man stoppe denne utviklingen? Jeg er redd for livet, jeg. Redd for å leve, redd for å være annerledes, redd for å gjøre ting, redd for å i det hele tatt prøve. Hva er vitsen? Man dømmes jo uansett.



Dette ble et eneste rot. Kaos, det ble kaos i tankene mine. Alt for mange tanker strømmet inn, umulig å sortere alt. Jeg bare tenker så mye, og det vet jeg at jeg ikke er den eneste som gjør. Jeg er kjemperedd for fremtiden, det skal jeg innrømme. Jeg har så lyst til å bare leve livet, men ingenting er "bare" ditt og "bare" datt. Det kreves så mye, hele tiden. Og nå blir jeg skremt igjen - det kreves vel egentlig ikke så mye, gjør det vel? I gud vet hvor mange år har mennesker fått til å bare leve livet sitt. Jeg er for lat, jeg er for negativ. Jeg må slutte. Livet er bare til tider så jævla kjipt, så jævla urettferdig, så jævla håpløst og så jævla skremmende. Jævla alt. Jeg er nødt til å ta meg sammen hahah herregud. Men ikke misforstå, jeg har det bra. Jeg har det veldig bra nå ❤




 

 

(innlegget er stengt for kommentarer - nei jeg starter ikke å blogge igjen, måtte bare tømme hodet)

Les mer i arkivet » November 2015 » Desember 2014 » April 2014
hits