det står skrevet på panna mi

Halloooo! Alle tror sikkert at jeg klarte å holde bloggen gående i akkurat 3 dager (jeg er ikke sint på dere, jeg vet hvor mange ganger det har skjedd før), men tro om igjen bcuz here I am. I dag krøyp jeg først til korset og støvsugde den forbaska trappa, sånn at mamma kunne bli glad i meg igjen. Etter å ha gjennomført den fantastisk gode gjerningen dro jeg på jobb, og nå er jeg egentlig bare sliten. Tro meg, jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare fortelle om hverdagen min her, men det er så sjukt vanskelig. Det kan ha en sammenheng med at hverdagen min er en stor del av livet mitt, ikke veit jeg.

Da jeg kom hjem fra jobb lagde jeg mat, og det neste jeg skal fortelle kommer muligens til å sende alle og enhver på sykehus i sjokktilstand: jeg.glemte.å.ta.bilde.av.maten.min. Dette kom jeg seff på da jeg nesten hadde spist opp. Altså, HVOR urutinert blogger er man da? Heldigvis var det ikke altfor seint, så jeg rakk å ta bilde av den siste biten. Jeg antar at dere hadde slitt med å få sove i natt hvis dere ikke hadde fått se hva annapii spiste til middag i dag, og å stjele nattesøvnen deres er det siste jeg vil. Se her:



Som om ikke det var nok så var jeg urutinert nok til å stave urutinert speilvendt i panna mi. Ikke veit jeg hvorfor jeg absolutt skulle skrive urutinert i panna mi, men jeg tenkte at det liksom ville være en kul effekt på bildene. Jeg oppdaget fort at det ikke ble kult i det hele tatt, hvert fall ikke da det sto speilvendt. Det verste var vel at jeg faktisk prøvde å gjøre det riktig. Jeg veit at det er en eller annen form for miksing og triksing som må til da man skal skrive på panna si i et speil, men det stoppet liksom der. Bedre lykke neste gang, si.





Jaja, fammen støtter meg i alle fall. Det kan hende dere er lei av sminkefrie bilder nå, men jeg er 18 år altså, hvis noen skulle være i tvil. Det ser jo på mange måter ut som at jeg er 13 og det beklager jeg delvis for. Jeg lover at jeg skal sminke meg en vakker dag snart, he-he. TTYL, som jeg pleide å si før, lærte det av Paris Hilton. Hvis dere ikke veit hva det betyr så kan dere google det. Klemz

en sjukt fornuftig mandag

Siden sist har jeg dusja. Det er faktisk det eneste fornuftige jeg har gjort i hele dag? Jeg aner ikke hvor timene har blitt av. Det eneste jeg kan huske å ha gjort i dag er å se på Investigation Discovery, verdens beste tv-kanal (haha). Det er et eller annet med dissa etterforskningsprogrammene med tragiske reconstructions jeg forguder (haha igjen). Jeg lovde mamma å støvsuge trappa i dag, men det har jeg altså ikke gjort. Mest fordi jeg faktisk ikke synes trappa hadde behov for å bli støvsugd, men også litt fordi jeg ikke har giddet. Jeg har tenkt å skylde på at jeg glemte det bort, så jeg håper ikke mamma leser dette før i morgen.







Ellers henger jeg en del med kattene mine på fritida. Han over her er så feit at det faktisk er trist, men ingen i fammen er utdannet personlig kattetrener så vi sliter litt. Hvis noen vet hvordan vi kan slanke Pelle, let me know. Jeg fikk rundt 76 myggstikk av å være ute for å ta disse bildene til le blog, ikke at det gjør noe. Ingenting er mer sexy enn hvite legger med ihjel-klorede myggstikk! Det mener i alle fall jeg.

God natt ♥

idag er jeg en blogger

I dag våknet jeg og bare følte meg som den bloggeren.



Jeg bestemte meg fort for å ta noen bilder av meg sjæl, siden det er veldig vanlig å ha med i innleggene man poster.





Lærte masse i løpet av god-morgen-photoshooten min, for eksempel at jeg bør dusje håret. Og at solbriller innendørs ikke blir noe kult uansett hvordan man vrir og vender på det. Synes forøvrig det er helt greit at jeg droppet sminken på disse bildene, fordi kvisene jeg har i panna skaper en variasjon i mitt ellers så kjedelige ansikt. Det er også høyst på tide å farge bryna, men jeg gidder ikke. Nå skal jeg hive en frossenpizza i ovnen og spise den til frokost. Oh, this glamorouzzz bloglife.

jeg er tilbake-posten

Jeg antar at jeg på en eller annen måte har begynt å blogge smått igjen. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, men jeg skal vel bare prøve meg fram litt I guess. Blogging for meg før var å formidle hva jeg gjorde i løpet av en dag, noe som innebar bilder av hvert måltid jeg spiste, et bilde hva jeg hadde på meg, et bilde av stedet jeg befant meg på og hele den regla. Hvor naturlig det ville vært å kjøre en sånn type bloggstil igjen er jeg ekstremt usikker på, men jeg kan ikke love dere å unnlate hverdagsdetaljer og outfitposter heller... Så vi får se.

Hvor mange som vil følge med på dette lille bloggprosjektet mitt er egentlig ett fett, jeg er bare glad for å skrive. Jeg skal i alle fall tørke støvet av kameraet mitt og drite i å bruke allerede-posta-på-insta-iPhonebilder som illustrasjoner i innleggene mine, da. Det blir sikkert bra. Har også tenkt litt på å kjøre i gang en klassisk spørsmålsrunde, selv om jeg skal innrømme at det føles litt ukomfortabelt. I hovedsak fordi det tar meg tilbake til fortiden og jeg føler meg som en 14-åring igjen (haha), men så må jeg minne meg sjæl på at det faktisk er en bloggreie. Og dette er en blogg. Som jeg har hatt siden jeg var 12 år og som jeg egentlig vet 100% hvordan fungerer, men allikevel presterer jeg å føle at jeg beveger meg ut på ukjent farvann. Rart, hæ? Jeg må le litt av meg sjæl. Kanskje jeg bare skal prøve å ta det helt med ro.... Dette skal trossalt være fristedet mitt.



Vil også bare si tusen takk for all respons på det forrige innlegget jeg skrev, det betyr faktisk veldig mye for meg! Anyways (her kom 14-åring-viben snikende igjen...), jeg tror dette blir gøy. It's on. Vi snakkes!

hold kjeft

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe skumlere enn det å ikke vite noe, det å ikke forstå noe. Som mennesker tror jeg vi alle liker å føle at vi har kontroll. Folk kan godt komme til meg å hevde at de liker den uvissheten livet har med seg. Dette med at det ikke finnes en garanti for noe. Det som skjer, det skjer, liksom. Og det er forsåvidt greit det, det må vi forsåvidt bare prøve å akseptere. Livet kan ikke planlegges. Men jeg liker å planlegge. Jeg liker å vite hva som skal skje videre, jeg liker å følge en plan. Men jeg kan altså ikke planlegge livet mitt, og det stresser meg.

Hva skal jeg bli, da? Hva passer jeg til? Hvor ender jeg opp? I 2016 føler jeg at jeg står overfor et valg som er altfor stort for lille meg. Jeg er liksom ferdig med 13 års skolegang, og jeg skal liksom velge denne mye omtalte veien videre. Hva skal du bli, Anna? Jeg vet ikke. Hva er interessene dine da, Anna? Jeg vet ikke. Kanskje du skulle tatt noen tester på nettet, Anna? Ja, kanskje det. Uvisshet. Usikkerhet. Hjelp? For meg henger det ikke helt på greip hvordan man skal ta et såpass viktig valg når man er på det stadiet i livet at man blir kjent med seg selv. Jeg vet jo faktisk ikke hva jeg vil, jeg vet vel såvidt hvem jeg er.

Men så må jeg spørre meg selv om dette valget er så innmari viktig. Er det det? Etter å ha fundert på dette siden jeg startet på vgs har jeg egentlig valgt å konkludere med at det ikke er så viktig. Hele tiden har jeg vært så redd for å gjøre feil, velge feil. En av mine største frykter må være det å starte på noe, for så å ikke fullføre det. Det samsvarer ikke med kravene jeg stiller til meg selv. Jeg har aldri oppsøkt rådgiveren på skolen når det kommer til karrierevalg, nettopp fordi jeg føler ikke at jeg kan få noe hjelp når jeg ikke kjenner meg selv. Hvordan skal en fremmed dame liksom kunne lede meg i riktig retning? Jeg har aldri forstått det, og det gjør jeg fremdeles ikke. 

Jeg skal ha et friår nå. Et valg jeg har tatt helt selv. Jeg skal jobbe - både på Coop, og jobbe med å finne meg sjæl. Det irriterer meg grenseløst hvordan det blir sett ned på å ta et friår. Jeg tror det er sunnere enn sunnest med et avbrekk. Jeg trenger det, skikkelig. Det er ingenting galt med det, og det betyr ikke at jeg aldri kommer til å studere, fordi det er noe jeg skal. Jeg vet bare ikke hva enda. Og om så jeg ikke hadde hatt en plan om å studere videre - hva så? Hvem er egentlig andre til å fortelle en hva som er rett og galt? Mennesker altså, fy søren. Det finnes faktisk ingen fasit på livet og jeg er så drit lei av at alle skal strebe etter de samme tingene. Go with the flow, ikke sant. Nei, spar meg. Folk får faktisk gjøre det som føles riktig for dem. 

Hva skal du neste år da, Anna? Friår, jobbe. Åja, du skal det du ja hehe. Sikkert klokt hehe. Du må passe på så du kommer deg videre da, det er lett å bare bli på det stadiet vet du hehe. Hold kjeft.

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » November 2015
hits