21. mai

Hei. Det er seint og jeg sitter her igjen. Jeg har sittet her ganske mange ganger - i et tankekaos hvor jeg egentlig bare vil skrive litt. Men så klarer jeg ikke å skrive ned tankene mine allikevel, forsåvidt uten å vite helt hvorfor det er sånn. Jeg bare kjenner at jeg har mye på hjertet. Hverdagen er litt tung, uten at jeg kan svare på hvorfor. Jeg bare kjenner det, men jeg klarer ikke å sette ord på hva det er.

Heldigvis er det snart ferie. Ord blir fattige om jeg skal forsøke å beskrive hvor ufattelig lei jeg er av skolen. For et sted. For et himla tungt sted å være. Det er bare så mye på en gang, altfor mye å forholde seg til. Alle fagene, menneskene. Jeg tror ikke at skolen er et sted for meg egentlig, men så er jeg der allikevel. Selvfølgelig. Jeg gleder meg til friår neste år. Få det hele litt på avstand. Men så gruer jeg meg fordi jeg er redd for at jeg kommer til å bli ensom. Det fine med skolen er at den tvinger meg til å være sosial, for gud, jeg har bare måttet innse at jeg er ikke sosial. Det er på en måte ikke noe vits for meg å late som at jeg er det heller. Derfor går jeg egentlig bare ut ifra at ensomt blir en passende beskrivelse for neste år. Men jeg bør vel kanskje ikke ta alle sorgene på forskudd?



Joda, det bør jeg. Det gjør jeg alltid. Det er jo alltid mye bedre å tenke det verste, for da kan det jo bare gå en vei. Men så har det seg vel sånn at det ødelegger mye for meg. Så negativ og så redd. Så sjukt bekymra - tenk om, tenk hvis. Herregud, jeg er lei av meg sjæl også. Det optimale hadde vel vært å få meg selv litt på avstand, men en kjip sannhet er at det ikke går an å ta ferie fra seg selv. Jeg må bare leve med meg selv, da. Derfor skal man liksom gjøre det beste ut av alt og hele den regla der...... 

Jeg veit ikke jeg. Jeg veit ikke hva som skjer, jeg veit ikke hva jeg vil. Jeg bare veit at jeg er sliten. Også veit jeg vel at jeg må ta meg sammen. Gjøre noe med det jeg har kontroll over - gjøre noe med meg sjæl. Det blir jo sikkert dritenkelt. Det gjør meg trist at jeg ikke har opprettholdt bloggingen jeg en gang var så glad i. Frykten (lol) tok over. Så himla skummelt at folk kan lese tankene mine. Så ukomfortabelt at menneskene jeg menger meg med på skolen ser andre sider av meg enn de jeg viser på skolen. Jeg takler det faktisk ikke, jeg har prøvd flere ganger. Jeg har lovet meg selv å begynne igjen da jeg er ferdig på skolen, og jeg ser for meg at det kan skje. Men akkurat nå skal jeg bare holde kjeft en liten stund til. Vi snakkes, kanskje. ♥

Én kommentar

Andrea

28.05.2016 kl.21:40

Om du skulle bli ensom neste år, se på det som en mulighet til å bli kjent med deg selv på en annen måte. Det finnes lyspunkt i det meste☺️

Skriv en ny kommentar

hits