en bitteliten hjertesak

Hei, min kjære blogg som jeg titter innom en sjelden gang i ny og ne. Nå klør jeg etter å skrive litt, i forbindelse med at jeg tok meg selv i å bli så sint på de to jakkene jeg eier fra Parajumpers til en verdi av 11 500 kroner, at jeg kastet dem på gulvet med et ønske om å brenne dem opp. 

Jeg kan starte fra begynnelsen. Det startet vel i 10. klasse, jeg ønsket med en Parajumpers Kodiak så hardt at det gjorde vondt. Vet dere hva? Jeg gråt, jeg. Så mye ønsket jeg meg den jævla jakka. Vintersesongen tok slutt, og jeg glemte hele jakka. Våren og sommeren gikk, høsten og skolestart kom. Det gikk mot kaldere tider, og dumme lille Anna hadde startet i 1. klasse på VGS. Jeg ville også eie en merkejakke. Og for meg holdt det ikke med hvilken som helst jakke - jeg måtte jo ha min kjære Parajumpers Kodiak, noe annet var det ikke snakk om. Jeg kom opp med en amazing idé om å bruke konfirmasjonspengene mine på den, så etter mye om og men og overtaling gikk mams og paps med på det. Dro til byen, fant drømmen, betalte og gikk ut fra butikken som verdens lykkeligste jente. Denne jakka skulle jeg ha i maaange år, det var løftet jeg ga til mamma. Jakka var tung, svær og iskald, men det var ikke så farlig. Det var en Parajumpers uansett. Når det gjelder neste kjøp gidder jeg ikke gå så inn i detalj. Det ble i hvert fall vår, jeg skulle ha vårjakke, Parajumpers var fremdeles stuck on my mind, jeg maste meg til en av de populære lightweight-jakkene deres og var suuuperhappy. 

Ikke misforstå meg, disse jakkene er fine de, altså. Jeg har ikke noe imot folk som kjøper dem eller folk som kjøper dyre merketing generelt. Spør dere meg er dette merkepresset noe som får unødvendig mye oppmerksomhet. Om man selv føler dette presset, så burde man gå i seg selv. Man velger selv hva man skal føle og ikke, og hvis du ikke føler deg bra nok fordi du ikke eier et bestemt plagg eller en bestemt veske, er det deg selv du må jobbe med. Ikke legg skylden på samfunnet. Jeg er klar over at det finnes et visst press, men min mening er at man skaper det selv. What ever, har folk råd til det, så kan vel folk få kjøpe akkurat det de vil. Men, mitt syn på merkepress er ikke poenget her.



Det siste året må det ha skjedd noe med meg, og jeg vet ikke helt hva det er. Men jeg blir sint hver gang jeg ser på jakkene mine. Sammenligner jeg prisverdien på jakkene med resten av klesskapet mitt, så er det en enorm forskjell. Det er ikke meg. Familien min er ikke sånn. For herregud, vi har da midler så vi klarer oss, men vi har ikke råd til at alle 3 kidsa i familien skal eie hver sin jakke til 8000 kr liksom. Jeg blir flau over at jeg går med en så dyr jakke, for jeg har egentlig ikke råd til det. Og jeg er ALT annet enn flau over det. Det er ingen skam å ikke ha råd til det "alle andre" har, for jeg er sikker på at det er fler enn meg som eier noe de ikke egentlig "burde" eie. Jeg hører om folk som tar opp fuckings (unnskyld) LÅN???? for å tilfredsstille behovene til barna sine. Jeg føler meg som en idiot når jeg er innom butikker hvor merketing selges, nettopp fordi der sprader jeg inn med den jævla jakka mi, også har jeg overhodet ikke råd til noe som helst inni butikken. 

Jeg sier ikke at klærne vi eier skal gjenspeile hvem vi er som person, men jeg synes bare det er dust at folk som meg nærmest "later" som at de har råd til en sånn livsstil om man kan kalle det en livsstil. Jeg følte kanskje et visst press før, og det er muligens derfor jeg har endt opp med disse jakkene, men den siste tiden har jeg skjønt at det finnes andre verdier her i livet (og myyye finere jakker til en tredjedel av hva jeg ga for PJ-en, he-he). Og det er her jeg synes samfunnet er så skrudd - det handler ikke om dette merkepresset for meg, det handler om å late som å være noe man ikke er. Men folkens, man er ikke fattig selv om man ikke bruker 8000 kr på en jakke. Enkelte steder er det nok slik at man blir dømt for hva man har og ikke har, men om man lar seg dømme, det er opp til en selv. Nå ser jeg ikke en gang hva jeg så i disse Parajumpers-jakkene, og fra bunnen av mitt hjerte (går det an å si?) misliker jeg begge jakkene. Jeg trenger dem ikke, jeg vil ikke ha dem. De gjør ikke at jeg føler at jeg passer inn, derimot gjør de så jeg føler meg utilpass, haha. Jeg tror det er viktig å tenke seg nøye om - det gjorde ikke jeg, og nå angrer jeg. Egentlig må jeg le litt av hele situasjonen, men heldigvis var det egne sløste penger, ikke mamma og pappas.
Man lærer av sine feil, sant? 



Dette ble et rimelig rotete innlegg, men jeg er bare så oppgitt over mennesker som er slik (det inkluderer altså meg). Jeg vet ikke en gang om dette er noe andre tenker, jeg har bare brukt veldig mye tid og energi på å tenke på dette den siste tiden merker jeg. Uansett så håper jeg at alle forstår at jeg ikke har noe imot folk som eier merkejakker og merkevesker og merkeluer og merkesko og merkeblyanter og merkeblomsterpotter og merkedørhåndtak og merkelysestaker, og jeg har heller ikke noe personlig imot de som later som de har råd til å eie alt dette - jeg bare synes det er så vanvittig unødvendig. 

Jeg har kanskje ikke råd til alt mulig rart her i verden, men jeg har alt jeg trenger. Og for meg er det viktigst.

Takk for meg <3333

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits