jeg er ingen

Hei! Den 24. oktober satt jeg og skrev på et innlegg, et innlegg som nå er ferdig og ligger i utkast. Men jeg tørr ikke å poste det.



Det har gått lang tid siden sist. Den 28. april i år skrev jeg "vi snakkes imorgen!", yes, det ble jo suksess. Samtidig som jeg synes det er gøy å skrive, så er det ufattelig ekkelt. Ekkelt at så mange kan sitte og dømme meg, kanskje le av det jeg skriver. Det irriterer meg at jeg som menneske er nødt til å bry meg om hva alle andre tenker hele tiden, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste. Jeg er sikker på at de aller fleste har det i bakhodet, enten de tørr å innrømme det eller ikke.

Greia er den, at for tiden er det jo et enormt fokus og et enormt press på alt. Man skal prestere godt over alt, man skal se bra ut, alt teller og alt legges merke til. Men husk på at uansett hva man gjør, så må man ikke tro man er god nok. Vi blir fortalt at det er viktig å ha et sunt forhold til mat, kropp og helse. Men hva med å ha et sunt forhold til seg selv? For herregud, det har ikke jeg i allefall.

Jeg forteller meg selv at jeg ikke klarer ting. Jeg trykker meg selv ned, bevisst. Jeg skal ikke være noe, men jeg skal gjøre alt riktig likevel. Jeg må konsentrere meg om noe så naturlig som å puste, jeg må puste på riktig måte, jeg kan ikke puste rart. Det høres jo helt villt ut. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke bekymret meg for noe. Hele tiden tenker jeg over hvordan jeg ser ut fra andres synspunkt. I noen situasjoner vil jeg ikke snakke, redd for at noen skal syntes at stemmen min er rar. Jeg vil ikke le, latteren min er rar. Meningene mine betyr ingenting, jeg er bare rar. Jeg føler meg utilpass og annerledes. Jeg føler meg ikke flink nok. Jeg føler ikke jeg har noe å bidra med. Jeg føler folk er med meg fordi de føler de må, ikke fordi de vil. Er det sånn? Forhåpentligvis ikke. Men allikevel, dag etter dag, planter jeg disse tankene i hodet mitt og der er de stuck. 



Er det sunt? Er det bra? Nei. Ikke på noen som helst måte. Men jeg vet så godt at jeg ikke er den eneste. Hvordan skal man kunne ha et såkalt sunt forhold til alt mulig rart, når man ikke har et sunt forhold til seg selv en gang? Jeg er så jævlig oppgitt over meg selv, men mest av alt er jeg oppgitt over samfunnet vi lever i. Hva slags bilder vi har av ting og måten vi er dømmende på, måten vi håndterer ting, måten vi får hverandre til å føle oss små på, måten vi trykker hverandre ned på, hvor lite alle tåler (dette er inkludert meg selv). Hvorfor klarer vi ikke å løfte hverandre opp? Fremtiden, hjelp. Jeg blir redd. Jeg blir sliten av tanken på fremtiden. Herregud.

6 kommentarer

Stine Tokle

04.12.2014 kl.21:07

Utrolig bra skrevet :) Veldig enig! Ha en fin kveld videre fine deg :))

Amalie

04.12.2014 kl.21:14

Det er et enormt press på barn og unge nå til dags. utrolig bra skrevet, kjenner meg godt igjen.

mnee

04.12.2014 kl.21:24

Kjenner meg skikkeleg godt i gjenn i dette! veldig bra skrevet... <3

Tonje :)

04.12.2014 kl.21:40

Dette er et tema som det blir snakket alt for lite om. Som du sier, alle skal se på deg som en person som skal være perfekt. Ingen ting skal være feil. Alt har blitt så utrolig stort press den dag i dag! Jeg synes folk burde gi litt mere faen i hva andre synes. Sier kanskje i mot meg selv her, ettersom jeg alltid tenker over hva andre synes om meg. Men herregud, kan ikke vi ikke bare la alle være seg selv, og akseptere oss selv for den vi er. Enklere sagt enn gjort, men guri malla jeg blir deppa av å tenke på hvor mye folk dømmer. Inkludert meg selv, desverre...

Lisa

05.12.2014 kl.13:39

Du veit å skrive hvertfall! jeg kjenner meg igjen der azza. synd at det er sånn

Elise

06.01.2015 kl.00:02

Jeg liker disse personlige innleggene dine! jeg føler meg så utrolig godt igjen i dem!! Viss du klarer å poste det innlegget så har jeg hvertfall veldig lyst til å lese det :)

Skriv en ny kommentar

hits