jeg er ingen

Hei! Den 24. oktober satt jeg og skrev p et innlegg, et innlegg som n er ferdig og ligger i utkast. Men jeg trr ikke poste det.



Det har gtt lang tid siden sist. Den 28. april i r skrev jeg "vi snakkes imorgen!", yes, det ble jo suksess. Samtidig som jeg synes det er gy skrive, s er det ufattelig ekkelt. Ekkelt at s mange kan sitte og dmme meg, kanskje le av det jeg skriver. Det irriterer meg at jeg som menneske er ndt til bry meg om hva alle andre tenker hele tiden, og jeg er sikker p at jeg ikke er den eneste. Jeg er sikker p at de aller fleste har det i bakhodet, enten de trr innrmme det eller ikke.

Greia er den, at for tiden er det jo et enormt fokus og et enormt press p alt. Man skal prestere godt over alt, man skal se bra ut, alt teller og alt legges merke til. Men husk p at uansett hva man gjr, s m man ikke tro man er god nok. Vi blir fortalt at det er viktig ha et sunt forhold til mat, kropp og helse. Men hva med ha et sunt forhold til seg selv? For herregud, det har ikke jeg i allefall.

Jeg forteller meg selv at jeg ikke klarer ting. Jeg trykker meg selv ned, bevisst. Jeg skal ikke vre noe, men jeg skal gjre alt riktig likevel. Jeg m konsentrere meg om noe s naturlig som puste, jeg m puste p riktig mte, jeg kan ikke puste rart. Det hres jo helt villt ut. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke bekymret meg for noe. Hele tidentenker jeg over hvordan jeg ser ut fra andres synspunkt. I noen situasjoner vil jeg ikke snakke, redd for at noen skal syntes at stemmen min er rar. Jeg vil ikke le, latteren min er rar. Meningene mine betyr ingenting, jeg er bare rar. Jeg fler meg utilpass og annerledes. Jeg fler meg ikke flink nok. Jeg fler ikke jeg har noe bidra med. Jeg fler folk er med meg fordi de fler de m, ikke fordi de vil. Er det snn? Forhpentligvis ikke. Men allikevel, dag etter dag, planter jeg disse tankene i hodet mitt og der er de stuck.



Er det sunt? Er det bra? Nei. Ikke p noen som helst mte. Men jeg vet s godt at jeg ikke er den eneste. Hvordan skal man kunne ha et skalt sunt forhold til alt mulig rart, nr man ikke har et sunt forhold til seg selv en gang? Jeg er s jvlig oppgitt over meg selv, men mest av alt er jeg oppgitt over samfunnet vi lever i. Hva slags bilder vi har av ting og mten vi er dmmende p, mten vi hndterer ting, mten vi fr hverandre til fle oss sm p, mten vi trykker hverandre ned p, hvor lite alle tler (dette er inkludert meg selv). Hvorforklarer vi ikke lfte hverandre opp? Fremtiden, hjelp. Jeg blir redd.Jeg blir sliten av tanken p fremtiden. Herregud.

6 kommentarer

Stine Tokle

04.12.2014 kl.21:07

Utrolig bra skrevet :) Veldig enig! Ha en fin kveld videre fine deg :))

Amalie

04.12.2014 kl.21:14

Det er et enormt press p barn og unge n til dags. utrolig bra skrevet, kjenner meg godt igjen.

mnee

04.12.2014 kl.21:24

Kjenner meg skikkeleg godt i gjenn i dette! veldig bra skrevet... <3

Tonje :)

04.12.2014 kl.21:40

Dette er et tema som det blir snakket alt for lite om. Som du sier, alle skal se p deg som en person som skal vre perfekt. Ingen ting skal vre feil. Alt har blitt s utrolig stort press den dag i dag! Jeg synes folk burde gi litt mere faen i hva andre synes. Sier kanskje i mot meg selv her, ettersom jeg alltid tenker over hva andre synes om meg. Men herregud, kan ikke vi ikke bare la alle vre seg selv, og akseptere oss selv for den vi er. Enklere sagt enn gjort, men guri malla jeg blir deppa av tenke p hvor mye folk dmmer. Inkludert meg selv, desverre...

Lisa

05.12.2014 kl.13:39

Du veit skrive hvertfall! jeg kjenner meg igjen der azza. synd at det er snn

Elise

06.01.2015 kl.00:02

Jeg liker disse personlige innleggene dine! jeg fler meg s utrolig godt igjen i dem!! Viss du klarer poste det innlegget s har jeg hvertfall veldig lyst til lese det :)

Skriv en ny kommentar

hits